Youth In Revolt

Dette innlegget skrev jeg i går. Også postet jeg det aldri! Men nå poster jeg det likevel gitt :-)

I dag har jeg vært sånn generelt veldig glad. Trøtt, litt sliten og druknet i skolearbeid, men likevel generelt glad. Jeg og ei venninne har sittet på skolen mesteparten av dagen og gjort ferdig oppgaven vår. Eller, ferdig er vi vel ei, for hun kommer hit nå straks etter jobb også skal vi bli ferdig. Også skal vi spise pizza og hun skal sove her, kos! Jeg har prøvd å overtale henne i hele dag til å bli med meg til Hovefestivalen i sommer, og vi har drømt oss bort i slitte Levisshorts, converse, musikk, burger (!) og late sommerdager.

Også ista da vet du, eller, nå nettopp. Fordi jeg var litt sent ute i dag. Så lå jeg her med en frossen mozarellaost pose i et håndkle på magen. Hadde det relativt dritt, og tenkte at fy faen, jeg hater livet mitt for tiden. Men du! Så kom jeg på hvor mye jeg gleder meg til sommeren. Også gikk det liksom greit. Men ja, over til mozarellaosten. Grunnen til at jeg lå med frossen revet ost på magen var rett og slett den at jeg prøvde å forhindre at jeg fikk kul på magen. Høres sikkert rart ut tenker du, neida svarer jeg. Nå vet tross alt de fleste venner og bekjente det. Jeg synes ikke lenger det er ubehagelig å snakke om, og det er ikke noe som definerer meg. Jeg er ikke diagnosen min, jeg er meg. Og du? Jeg har MS jeg. Det går egentlig helt fint. Sånn bortsett fra når man må ligge med reven ost på magen, eller på låret eller på hofta. For jeg setter sprøyter i meg selv, hver eneste jævla dag. Og det gjør meg så sint!

Men da, da tenker jeg på sommeren. Og at uansett hvor jævlig det er å ha en diagnose, og uansett hvor sliten jeg er, så vet jeg at jeg skal klare en uke på Hove. For jeg koser meg så sinnsykt når jeg er der. Og vet du hva annet jeg skal klare? En hel uke i Ayia Napa med verdens fineste vennegjeng, som jeg forguder over alt på jord. Ærlig talt, jævla klissete, men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten jentene mine. Og vet du hva jeg nettopp fikk telefon om? "Vil du bli med til London 18-21?" Selvfølgelig. For jeg får energi til alt jeg, så lenge jeg koser meg og er omgitt av verdens beste. Så får de heller tåle at jeg innimellom blir litt fjern og ikke kan være med på absolutt alt fordi jeg er sliten.

Har du nettopp blitt kjent med meg? Nå vet du hvorfor jeg forsvinner inn på badet hver dag kl 18.00 og tar frem en pose mozarellaost sånn like etterpå.

Keep in mind at disse bildene ble tatt bare noen timer etter at de var ferdige. Og no hatin' på korset mitt! Jeg er ikke personlig kristen, men det har en veldig spesiell betydning for meg og er knyttet til et minne om mormor <3 Så får folk forøvrig mene det de vil.

Hater du det ikke når du har planlagt et eller annet slags eventyr, også går det plutselig helt andre veien? Du tror at nå, nå skal alt bli perfekt. Også kommer slaget i trynet. Jeg visste at noe kom til å gå galt, men likevel føler jeg at livet mitt nettopp raste sammen. Over noe så teit som en gutt. Men når du tror du har funnet han med stor H, så er det lov å bli litt skuffa.

I dag depper jeg. og spiser is. og depper litt mer. gråter og er sint. jeg trodde endelig jeg hadde fått eventyret mitt. Så feil kan man ta. I morgen er en ny dag. Da skal jeg ikke deppe mer, men være glad og bruke dagen. I morgen er en ny dag, og da er denne dagen visket ut av minnet. Nesten da.

Kommer tilbake sterkere i morgen!

Det slo meg nettopp at ja, jeg har blogget om ting som har plaget meg før. Jeg har involvert leserene mine i at jeg ikke har hatt det tipptopp. Men på en annen side er det noe som skremmer meg. Når du blogger vil du gjerne at alt skal virke fint og flott. Du blogger om musikk, sminke, hva du spiste til frokost og hvor kule alle vennene dine er. Men så har jeg egentlig litt troen på at man kan bruke bloggen som litt terapi. Øse litt vondt ut av seg. Det spiller ingen rolle om noen faktisk leser det.

Jeg er inne i en ond sirkel for tiden. Den består av negative tanker, negativ energi og negative ting som skjer meg. Og den har vart lenge. Det er mulig jeg kan snu den ved å slutte med negative tanker, men jeg har mistet troa for lengst. Det slår meg hvor utrolig lett jeg blir opprørt av ting. Det skal så lite til for at sinnet eksploderer, eller tårene triller. Gjerne samtidig også. Det som akkurat for øyeblikket skaper mest negativitet er at jeg er blitt forkjøla. For n'te gangen i år. Det tapper meg totalt for energi, og jeg har mest lyst til å grave meg ned i et sort hull. Det høres sikkert ikke så big deal ut å være forkjøla, men de som går forkjøla omtrent 24/7 hele høst-vinter-vår skjønner godt hva jeg mener. Jeg har en sykdom, som gjør at immunforsvaret mitt er helt på kjøret. Jeg er syk omtrent hele tiden. Ikke bare tapper det meg for energi, det ødelegger skolegangen min fordi jeg får for mye fravær, og det ødelegger kontakten med vennene mine fordi jeg alltid må avlyse ting. Ikke minst ødelegger det motivasjonen min. Det er lettere å gi opp, og legge seg under dyna, enn å prøve å bli frisk og tvinge kroppen til å fungere. Nok om sykdom.

Generelt er jeg bare i et dritthumør for tinden. Jeg føler at ingenting klaffer. Jeg er syk, jeg er umotivert til skolen fordi jeg mangler energi, jeg stikker hjem hver helg for å slippe unna ensomheten jeg føler i oslo, for tiden er jeg mest lykkelig når jeg kjøper ting, jeg har klart å falle for det jeg trodde var en genuint snill fyr som tydeligvis bare var en vanlig idiot og jeg har en familie som skjer så mye galt med at jeg lurer på hva vi har gjort galt. Alikevel smiler jeg. På skolen, i byen, sammen med venner... you name it. Jeg smiler og har det fint. Gud forby at jeg krangler med noen eller drikker meg full, for da kommer alt sinnet. Også slår det meg at jeg klager alt for mye, og er utakknemlig. Det kunne vært så mye verre.